Vanskelig å kjenne seg selv igjen

Fra et ganske ubekymra liv uten store opp- og nedturer, opplevde Ole Håkon plutselig hjertebank og full alarm i kroppen for den minste ting. Han så for seg det verst tenkelige utfall av det som før var lett håndterlig og helt dagligdags. Det kunne være sms-en med tankmelkcelletallet, et navn i displayet da telefonen ringte … en mengde små, tilsynelatende helt ubetydelige ting. Det var vanskelig å kjenne seg selv igjen. Ole Håkon hadde det kipt, fikk smerter i kroppen og slet med å sove. Samtidig måtte han holde hodet over vann, ta fjøsstella og drive gården.

Lettere å reparere traktoren enn seg selv

«Jeg brukte masse energi på noe jeg ikke visste hva var. Den energien blir ikke til noe, og det var nødvendig å ta grep.»

Det ble bare verre, og Ole Håkon forteller at han var på fremmed grunn. Han var vant til å finne fram skiftenøkkel og verktøy og fikse alt som gikk i stykker, men det er ikke like enkelt å fikse seg selv. Han kjente på skam ved å slite med mentale helse. Det er ikke lett å akseptere egen sårbarhet når en er vant til å være ubekymra og sterk.

Som en engel

Nå kommer det en liten solskinnshistorie midt i det vanskelige. Ole Håkon forteller at han kan bruke lang tid på å finne den rette traktoren for eksempel, men da han traff kona var det ikke noe å lure på. Hun var som en engel! Da livet floket seg til, var hun avgjørende for å finne veien ut av det, slik familie ofte kan være. Hun har trua på at det meste ordner seg.

Brannseil av folk

«Det må bare fikses. Jeg må i mål med rundballene – og med mental helse. Ett skritt av gangen.»

Ole Håkon var redd han ikke klarte å mestre hverdagen mer og lagde seg et «brannseil» av folk som kunne stille opp om det rakna helt, før han tok tak i seg selv. Da han til slutt ringte en kamerat for å sikre hjelp til fjøsstell om det skulle bli helt nødvendig, svarte kameraten: «Så bra at du ringer nå! I tide! Jeg har opplevd så mange ganger at folk ringer for seint.» Tidsnok? Det ga håp!

Be om hjelp

«Det går i bølger. Når en jobber mye og er sliten, senkes terskelen for problemer»

Da han endelig ba om hjelp, var HMS-rådgiveren på pletten i løpet av to timer, og så fulgte en periode med brannslukking før han fant en psykolog som «snakket samme språk». Det ble greit å sette ord på det. Ole Håkon forteller at han slet med angst. Om ikke det var nok at kroppen gikk i alarmberedskap for småting, var angsten for å få angst også stor. Det er fryktelig vanskelig å være til stede når angsten tar tak, og det var en krevende prosess å begynne å jobbe med seg selv.

Starten på noe bra

«Jeg vil ikke tenke når jeg blir gammel, at jeg ikke har vært tilstede i livet.»

Å gå «helt i bånn» ble starten på noe bra, og selv om det koster, ønsker Ole Håkon å dele dette med andre som kan kjenne seg litt igjen og som synes det er vanskelig å snakke med noen om det. Ikke vær redd for å søke hjelp! For Ole Håkon ble det starten på å kjenne seg selv bedre, finne ut hva som betyr mest, få tilbake god søvn, og ta tak i det som er vanskelig for å dempe uro.

Selv om det går i bølger, er Ole Håkon optimistisk og. tenker nå at det var en kjempeerfaring å gå «helt i bånn». For bønder som har stort ansvar, som ofte kan være alene om store avgjørelser og har mye av arbeidsdagen alene, kan slike utfordringer bli vanskeligere å håndtere enn om en er ansatt i et firma med et større nettverk rundt seg. Ole Håkons erfaring er at det var bra å be om hjelp og at støtteapparatet rundt bonden fungerer. Det vanskelige kan bli starten på noe bra.